• Latvian and Dutch architects won the Old Harbour bridge


    Port of Tallinn Ltd. launched an architectural competition for the Old Harbour bridge. The winning work Under keyword „New Balance 100“ came from SIA „WITTEVEEN + BOS LATVIA“. 

    The competition work was submitted by SIA Witteveen+Bos Latvia. The architect is Robbert-Jan van der Veen from Plein06. Novarc Group AS is involved as local consultant. The work was awarded first price and the client intends to launch a closed negotiated tender for the design.


    Tallinna Sadam


  • Construction works for reconditioning of town centers is starting all over Estonia


    The mission project EV100 “Good Public Space” launched by the Association of Estonian Architects four years ago is coming to an end. The reconditioning of the first town center, Tõrva will start in the end of July. All 15 town centers are expected to to be reconditioned by 2020, within the period of the anniversary programme “Republic of Estonia 100”.


  • Jüri Rass has been appointed Deputy Secretary General


    Jüri Rass has been appointed Deputy Secretary General for construction in the MInistry of Econom ic Affairs and Communications of the Republic of Estonia

    Upon proposal of the committee for selection of top management civil servants, the Minister of Economic Affairs and Infrastructure Urve Palo has appointed Jüri Rass the Deputy Secretary General for construction. He will set to work starting 28 August 2017.


  • The new Tallinn courthouse will get the cornerstone


    On Friday the cornerstone of the new Tallinn courthouse located on Lubja street, will be laid. The building will be completed by the spring of 2018.


    Photos: The cornerstone of the new Tallinn courthouse was laid
    Today the cornerstone of the new Tallinn courthouse located on Lubja street was laid. The building will be completed by the spring of 2018.

    The Tallinn courthouse got its cornerstone
    A ceremony was held today for placing the cornerstone of the Tallinn courthouse, currently Under construction on Lubja St.

  • Estonian national museum review – touching and revealing


    Situated on a former Soviet airfield and created by a multinational team in the middle of nowhere, Estonia’s national museum is an unlikely success
    The Estonian national museum in Tartu.
    ‘A contrasting combination of national and international, folkloric and modern, charged and cool’: The Estonian national museum in Tartu. Photograph: Takuji Shimmura

    It is unusual to put a museum at the end of a runway, still more if it also straddles a chain of ornamental lakes, but then the Estonian National Museum is not a usual sort of institution. Its past is wrapped up with that of the country itself. Now it somehow has to represent the complex and precarious history of Estonia, in a fraught present, with a combination of pride and sensitivity.

    For a European country to build a national museum at this moment, when nationalism is taking new and unpredictable forms, is perilous. If Russia were to invent such a thing now, it would look like another form of aggressive aggrandisement; if Britain, an episode of querulous post-Brexit blue-passport patriotism; if Germany, it would raise issues too agonising for a single museum to handle. Estonia, a country of 1.3 million, whose two periods of independence – between the wars and since 1991 – add up to less than 50 years, and which still has grounds to be nervous of its neighbour Russia, has reason to define and assert itself with a museum, but it also has to tread cautiously.

    The idea of a national museum has been linked to the idea of Estonian independence for more than a century, ever since a group of nationalist-minded intellectuals decided to create such a thing. Since then the fluctuating fortunes of independence, war and occupation have caused the collections to be housed in different places, to be dispersed and reassembled. Under postwar Soviet occupation the contents and concept of the museum were threatened. In the late 80s the call to reinstate the museum was part of a new campaign for freedom. The new €70m building is the fulfilment of this desire, after many years of debate and interruptions since Estonia won back independence in 1991.

    Its location, according to the usual logic of maximising visitor numbers, is near-suicidal. It is not in the capital Tallinn but 190km away in the second city, Tartu (population 100,000), and not precisely there either but a 2km journey through sometimes brutal weather from the centre. But what the site lacks in accessibility it makes up for in significance: it includes the remains of a manor house, wrecked in 1944, in which the collections were housed between the wars. It also includes an airstrip, with associated earthworks for protecting warplanes, used by the Soviet military. With the aircraft roaring over the ancient university town of Tartu, it was a symbol of the hatefulness of occupation.

    The design of the building is the result of a competition held in 2005 and won by a multinational trio of young architects, the Italian-Israeli Dan Dorell, the Lebanese Lina Ghotmeh and the Japanese Tsuyoshi Tane, who were working in the London offices of David Adjaye and Norman Foster and sacrificing sleep and leisure to work on their entry in their spare time. Entrants could choose a site somewhere in the grounds of the old manor house. DGT (as the three called themselves once they became an architectural practice) selected a location at the end of the old runway. For the architects it was important not to erase the past – that as Dorell says, the museum could be “mature enough to get over the trauma”.

    An aerial view of the museum’s site.
    An aerial view of the museum’s site. Photograph: Tiit Sild


    The building, 355m long, projects the straight lines of the runway back towards the city. Its glass sides, imprinted with a white pattern, are designed to reflect surrounding trees and snow. Its roof gradually slopes upwards until it forms a grand portico at the main entrance. At one point the building bridges a lake, one of a sequence that originated in the manor house’s landscape garden. Courtyards puncture the block, introducing fragments of nature. The interior is spacious and airy, with views to the outside seen through layers of glass.

    It was a controversial choice, to draw attention to the most negative part of the site’s history. There were also strong lobbies for placing the museum somewhere else entirely, in the centre of Tartu or in Tallinn. The European Union, not liking the remote location, refused to contribute to its cost. There were objections to the appointment of foreign architects for this national emblem. The 2008 crash slowed things down.

    For all these reasons it took more than a decade for the designs to be realised, during which time DGT set up their office and based themselves in Paris, all the time battling to realise what would be a spectacular first project for any practice, working unpaid when necessary – “we were ready for anything to make this happen”. They credit the “miracle” of its realisation to its former director Krista Aru – “to the strength of that woman” – and to “our belief”.

    The outcome is a contrasting combination of national and international, folkloric and modern, charged and cool. The building is glassy, geometric, hard-surfaced, straight-lined. The contents tend to be handmade, everyday, sometimes rough-hewn, often in the country’s most abundant material, which is wood. The aim of the museum is not to record grand historical events so much as the lives that ordinary people lived through them. Nor is it just about exhibits – music and drama are held there, such that the museum becomes in effect a very large village hall.

    The origins of the collection are in the late 19th and early 20th centuries, when 1,400 volunteers toured the towns and villages of the not-yet-recognised country to gather texts and artefacts of popular folklore. To these have been added mementoes of lives since then, through the turbulence of the 20th century. There are for example the charms, pagan in origin, that peasants used to bring luck to their fields centuries after the country was supposedly Christianised. There are 2,600 ornamental wooden beer tankards, large and individually personalised. There are medals won by pilots, an art deco radio, rusted military material from the airfield, early photographs of cautiously squinting country people.

    Struggles against foreign rule – the country has at different times been run by Swedes, Germans and Russians – are there, but mostly discreetly. There is a video of the Baltic Way of 1989, in which 2 million people joined hands across the three Baltic states of Estonia, Latvia and Lithuania. There is a bookcase that reconstructs the way in which, under the Soviets, cohesion came from oppression: restricted in many ways, Estonians turned to discussions of literature, in turn limited by the small range of titles available, which were mostly translations of classics such as Dickens. There is a lawnmower from a time when it was impossible to buy such a machine, a little monument of persistence and ingenuity, handmade out of a pushchair, a washing machine motor and a bucket.

    The entrance is at the highest point of the building, which is wedge-shaped.
    The entrance is at the highest point of the building, which is wedge-shaped. Photograph: Takuji Shimmura


    The patriotism is a little more overt in a reverential room in which the first Estonian flag, made by students in the late 19th century and banned in Soviet times, is displayed. There are also large basement galleries dedicated to the peoples deep in Russia who speak languages in the same Finno-Ugric group as Estonian, a partly conjectural display of festivals and reconstructed cabins. This is tricky stuff, not least for the large Russian minority within Estonia, but it is mostly negotiated with tact.

    The museum could be both triumphalist and sentimental, but it is neither. At their best the displays are touching and revealing rather than heroic. The architecture plays its part by combining the drama of its setting and a striking overall form with a deadpan delivery. Views are offered of the ruin and of the landscape, downward to water and upward to sky, and long perspectives to the runway, but without exclamation marks. The temptation to invent a style somehow Baltic-looking has been avoided.

    If these are good instincts they also mean that the building, contents and setting will take some getting used to each other. It is a long way from the contemporary sharpness of the glass to a wooden beer tankard, a distance that the designers of the exhibition installations have tried too hard and intrusively to close. The surrounding landscape, much of which had to be dug up to remove contamination left by the airbase, is still raw.

    The museum is a project unlikely as the lawnmower, or indeed Estonia itself, which relies on passion for the theme to override disadvantages of location. So far it seems to be working, with about 60,000 visitors in each of its first two months. It is also a work in progress, not least because the museum is still inviting Estonians to contribute their personal objects. This is as it should be, as identity is something that never stands still.

    Rowan Moore

    The Guardian

    The Observer / Architecture

    Read the original article here

  • CAVE – “det nye” innen BIM-teknologi


    CAVE – "det nye" innen BIM-teknologi from NITO Refleks on Vimeo.

    Aurora Hannisdal
    NITO Reflex

  • Det Estiske Nasjonalmuseets nybygg vant toppremien på den prestisjetunge arkitektkonkurransen


    Arkitektene som desinget det Estiske Nasjonalmuseets nybygg vant toppremien på den prestisjetunge AFEXi arkitektkonkurranse ved å få støtte fra alle medlemmene av juryen enstemmig.

    AFEX er en organisasjon som støtter arkitekter som arbeider utenfor Frankrike og organiserer arkitekturkonkurranser, som anerkjennes som den beste i sitt felt fra 2010.

    Organisasjonen vurderer alle bygninger som er bygget ved hjelp av arkitekter fra Frankrike. Prisen deles ut annethvert år.

    Juryen valgte ti spektakulære bygninger, hvor arkitektfirmaet DGT ( Dorell , Ghotmeh , Tane Architects ) var enstemmig vinner av design for nytt Estisk Nasjonal Museum. Anerkjennelse fortjener også hoved designer av bygningen, arkitektonisk og ingeniørkontor Novarc som har forberedt alle nødvendige ingeniør deler av bygningen.

    Kritikere vurderte Museumet til å nå opp til lokale og internasjonale nivåer. Det har en sterk karakter og vil overraske tillskuerne med en unik arkitektonisk design. Prisen deles ut 26. mai på Venesia biennalen.

    Kaspar Koort

    Tartu Postimees


  • ByggReisDeg 2015: Milliardeksport fra Estland til Norge


    Estiske leverandører satser tungt på norske bygg, og denne uken møtte de Bygg Reis Deg-publikumet. 

    17 estiske bedrifter har gjennom fire dager på Bygg Reis Deg møtt det norske markedet ansikt til ansikt. Både produkt- og tjenesteleverandører innenfor byggebransjen har deltatt i den store estiske fellesstanden.






    En av årets store nykommere på årets Bygg Reis Deg-messe er Estlands største og arkitekt- og rådgivende ingeniørselskap innenfor alle disipliner. De gjør det stort innen BIM, som blir stadig mer brukt i offentlige og private prosjekter i Norge.

    NOVARC startet opp i Estland i 1990 under navnet EA Reng AS. Siden da har selskapet utviklet seg til en ledende aktør innen sine fag i Estland. I dag har Novarc kontorer i blant annet Norge, Finland, Storbritannia, og Sverige er under etablering.

    Selskapet har gjennom hele sin eksistens vært opptatt av innovativ, økonomisk og miljøvennlig design, noe som har gjort BIM til et viktig verktøy for Novarc. De har en ambisjon om å være en sentral bidragsyter i bruk og utvikling a v BIM. Dette ønsker de nå å fronte på det norske markedet på årets Bygg Reis Deg (BRD).

    Vi har snakket med administrerende partner i Novarc Harald Schioldborg. Han forteller om selskapets forventninger til årets messe, og hvordan de vil jobbe for å nå sin målgruppe her.


    For ni år siden innførte Novarc BIM teknologi som arbeidsplattform, og i dag jobber de stadig med å være i front når det gjelder å bringe konstruksjon, utførelse og forvaltningsprosesser til et nytt og mer effektivt nivå.

    I dag benytter vi også audiovisuelle verktøy for å oppnå dette. Et eksempel er CAVE – Computer Aided Virtuel Environment, eller dataassistert virtuelt miljø. Vårt primære nedslagsfelt er bolig, men vi har også jobbet med flere offentlige bygg, barnehager, hotel og sportsarenaer, Forteller Schioldborg til Fremtidens Byggenæring.

    Ved at vi kan utføre mye av prosjekterings-arbeidet ved vårt hovedkontor i Tallin, kan vi opprettholde en svært konkurransedyktig pris på våre tjenester og en stor bemanningsfleksibilitet med høy kapasitet og fagkunnskap.



    Schioldborg er veldig klar for årets BRD-messe. Her ønsker Novarc å utvide sin kontaktflate, møte nye partnere og prospektive kunder.

    Messen er den største og viktigste møteplassen av sin sort i Norge. Det er en fabelaktig arena for å se på ny innovasjon og nye trender. Med omkring 50 000 besøkende og mer enn 550 utstillere, så regner vi med å holde oss gående i noen dager, forteller han.

    Med en relativt kort eksistens på snart 3 år, anser vi oss fremdeles som nykommere. Det er viktig for oss å profilere oss på en arena “hvor det skjer”. Vår kundekontakt er veldig viktig, og vi vet at vi vil treffe våre eksisterende og forhåpentligvis.



    På årets messe ønsker Novarc i hovedsak å fokusere på sin kompetanse innen design og prosjektering med BIM som arbeidsplattform. Dette er teknologi som blir stadig mer brukt på europeiske markedet.

    Stadig flere selskaper ønsker å se sine prosjekter i BIM. Vi har en informasjonsmodell som hjelper entreprenøren å evaluere mengder av materiale, gjøre anbuds- og byggeprosessen lettere å utføre, i tillegg til å kunne visualisere fremtidige prosjekter. Et norsk perspektiv på et mer bærekraftig samfunn og forbedret miljø, gir et stort spenn av bruker vennlighet for BIM teknologi, sier Schioldborg.

    Han forklarer også at det er forskjeller mellom det norske og det internasjonale markedet når det kommer til bruken av BIM.

    En norsk kunde eller oppdragsgiver ønsker som regel å planlegge mer i den innledende fasen av prosjektutviklingen. Dette er noe som passer godt med informasjonsmodelleringens mønstre. Her kan man hente frem den virtuelle bygningen nesten allerede etter ferdigstillelse av skissedesign, sier han.



    Dette svarer Schioldborg på spørsmål om Novarc retter seg mot det profesjonelle- eller konsumer markedet. Likevel tror han det er det profesjonelle miljøet som i størst grad tiltrekkes av Novarcs produkt.

    Likevel undervurderer jeg ikke konsumentenes påvirkningskraft. Våre klienter er utbyggere og entreprenører hvor det utvikles funksjonelle, energibesparende og kostnadseffektive løsninger, forklarer han.

    For å nå den rette målgruppen forteller Schioldborg at det er nødvendig med en del “prepping” i forkant. Novarc ønsker å invitere eksisterende og potensielle samarbeidspartnere til standen sin på messen. Her vil de ha en sterk bemanning som ivaretar alle faglige tema og spørsmålsstillinger.

    Vi planlegger også å holde et seminar med fokus på bruken av verktøy i den virtuelle verden. Jeg tror det vil trekke en del skuelystne også.

    Og så er det jo som på messer flest, som utstiller må man passe på å være på hugget, konkluderer Harald Schioldborg til Fremtidens Byggenæring.

  • Estland og arkitektureksporten


    De siste 25 årene har den estiske arkitekturen vært preget av en total omforming av bygningsindustrien, både organisatorisk og institusjonelt. I sovjettiden jobbet arkitektene i store, offentlige kontorer, eller «statlige formgivingsinstitutter» som de ble kalt. Disse ulike kontorene hadde hvert sitt spesialområde: byplan, store offentlige bygg, masseproduksjon, industriell og rural arkitektur, og så videre. Selv om privat arkitektpraksis ikke offisielt var tillatt, ble det likevel gjort en del «kveldsjobbing» på privaten, hovedsakelig boliger og hytter, noe som også hjalp staten med å bøte på boligmangelen….

    Dale utviklingsprosjekt i Sandnes, pågått siden 2011. Foto: KOKO

    Dale utviklingsprosjekt i Sandnes, pågått siden 2011. Foto: KOKO

    Det finnes et par unntak blant de store arkitektur- og ingeniørbedriftene, som for eksempel Novarc. Disse benytter BIMteknologi og tilbyr alt fra arkitektur og prosjektstyring ned til ventilasjonsspesifisering. Novarc har nå kontorer i Hviterussland, Ukraina, Finland og Norge, og er dermed en virkelig internasjonal bedrift etter estiske standarder.


EA Reng tegi läbi põhjaliku identiteedimuutuse ning tegutseb nüüd uue nime all Novarc. Koos sisemise arenguga on astutud oluline samm ka väliselt. Nimi Novarc sümboliseerib ambitsiooni viia ehitus kui oluline majandusvaldkond innovatsiooni teele ning võtta kasutusele kõigi osapoolte koostööd toetavad tehnoloogiad.